This display might be too small to have a pleasant reading result. Please turn your device into landscape mode, if possible.

2017   |   Book 3

Sak

E-19/16

Thorbjørn Selstad Thue med støtte fra Politiets FellesforbundmotDen norske stat

(Direktiv 2003/88/EF – beskyttelse av arbeidstakernes helse og sikkerhet – arbeidstid – reise til og/eller fra et annet sted enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested)

Also available in:

EN

Innholdsfortegnelse


SammendragPage
880
av dommen

1 Direktiv 2003/88/EC (“direktivet”) får i alminnelighet ikke anvendelse på godtgjørelsen for arbeidstakere. Direktivet er imidlertid ikke til hinder for at EØS-statene kan anvende definisjonen av “arbeidstid” i spørsmål om godtgjørelse.

2 Bare en uavhengig fortolkning av begrepene “arbeidstid” og “kviletid”, som definert i direktivet artikkel 2, vil kunne sikre direktivet full virkning og ensartet anvendelse i hele EØS.

3 Ankemotpartens påstand om at bare aktivt arbeid kan klassifiseres som arbeidstid, har ingen hjemmel i direktivet. Det gjøres ikke noe slikt skille i artikkel 2 nr. 1. Det eneste som fastsettes i bestemmelsen, er at hviletid er tid som ikke er arbeidstid. De to begrep er gjensidig utelukkende. Likevel kan skillet mellom de to begrep være marginalt, og det vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak, der flere faktorer tas i betraktning.

4 Det første element i begrepet “arbeidstid” er at arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold. En reise gjennomført av en arbeidstaker, som den ankende part, for å utføre oppgaver han var pålagt av arbeidsgiver på et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, er en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren skal kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte.

5 Det annet element i begrepet “arbeidstid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1 er at arbeidstakeren i løpet av denne tid må stå til arbeidsgivers disposisjon. Intensiteten i arbeidet som arbeidstakeren utfører, og hans produksjon, inngår ikke i de elementer som kjennetegner begrepet “arbeidstid”. Det må trekkes et skille mellom situasjoner der arbeidstakerne er pålagt å oppholde seg på arbeidsplassen, og situasjonerPage
881
der dette ikke er tilfelle. En arbeidstaker som er i en tilsvarende situasjon som den ankende part ved at han reiser til og/eller fra et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, kan ha en viss grad av fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til transportmiddel og alternative reiseruter. Imidlertid er denne reisetid nødvendig, og i løpet av denne tid er arbeidstakeren forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser, og arbeidsgiveren kan fritt avlyse, endre eller legge til oppdrag. Under den nødvendige reisetid, som normalt ikke kan forkortes, kan arbeidstakeren ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser og står altså til arbeidsgivers disposisjon.

6 Det tredje element i begrepet “arbeidstid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1 er at arbeidstakeren i løpet av denne tid også må arbeide. Det er uvesentlig hvor ofte arbeidsgiver angir et annet oppmøtested enn det faste eller sedvanlige, med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested. Om en arbeidstaker som den ankende part er forpliktet til å påta seg visse oppdrag på andre steder enn på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, må følgelig reisen til og fra dette sted betraktes som en integrert del av hans arbeid. Som en følge av dette må han under den nødvendige reisetid anses å være “i arbeid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1. Det er uvesentlig om slike reiser finner sted utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.

7 Den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part, til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør “arbeidstid” etter direktivet artikkel 2.

DomstolensPage
882
Dom

27. november 20171

1 Språket i anmodningen om rådgivende uttalelse: norsk.

(Direktiv 2003/88/EF – Beskyttelse av arbeidstakernes helse og sikkerhet – Arbeidstid – Reise til og/eller fra et annet sted enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested)

i sak E-19/16,

ANMODNING til EFTA-domstolen etter artikkel 34 i Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol fra Norges Høyesterett i en sak for denne domstol mellom

Thorbjørn Selstad Thue, med støtte fra Politiets Fellesforbund

og

Den norske stat

om tolkningen av artikkel 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida, avsier

DomstolenPage
883

sammensatt av: Carl Baudenbacher, president og saksforberedende dommer, Per Christiansen og Ása Ólafsdóttir (ad hoc), dommere,

justissekretær: Gunnar Selvik,

etter å ha tatt i betraktning de skriftlige innlegg inngitt på vegne av:

Thorbjørn Selstad Thue (“den ankende part”), representert ved advokat Merete Furesund,

Den norske stat (“ankemotparten”), representert ved advokat Siri K. Kristiansen, Regjeringsadvokaten, som partsrepresentant,

Polens regjering, representert ved Boguslaw Majczyna, Ministry of Foreign Affairs, som partsrepresentant,

EFTAs overvåkingsorgan (“ESA”), representert ved Carsten Zatschler og Øyvind Bø, medlemmer av Department of Legal & Executive Affairs, som partsrepresentanter, og

Europakommisjonen (“Kommisjonen”), representert ved juridisk rådgiver Michel van Beek og Nicola Yerrell, medlem av Kommisjonens juridiske tjeneste, som partsrepresentanter,

med henvisning til rettsmøterapporten,

og etter å ha hørt muntlige innlegg fra den ankende part, representert ved Merete Furesund; ankemotparten, representert ved Siri K. Kristiansen og Ketil Bøe Moen (advokat, Regjeringsadvokaten, som partsrepresentant); ESA, representert ved Carsten Zatschler og Øyvind Bø; og Kommisjonen, representert ved Michel van Beek og Nicola Yerrell, i rettsmøte 14. juni 2017,

slik

DomPage
884

I Rettslig bakgrunn

EØS-rett

1 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida (EUT 2003 L 299, s. 9, og EØS-tillegg 2006 nr. 58, s. 78) (“direktivet”) er innlemmet i Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (“EØS-avtalen”) vedlegg XVIII nr. 32h ved EØS-komiteens beslutning nr. 45/2004 av 23. april 2004 (EUT 2004 L 277, s. 12, og EØS-tillegg 2004 nr. 43, s. 11). Forfatningsrettslige krav ble angitt, og beslutningen trådte i kraft 1. august 2005.

2 Direktivet artikkel 1 lyder:

1. I dette direktivet er det fastsett minstekrav til tryggleik og helse i samband med organisering av arbeidstida.

3. Dette direktivet skal nyttast på alle sektorar innanfor offentleg og privat verksemd, i medhald av artikkel 2 i direktiv 89/391/EØF, utan at det rører ved artikkel 14, 17, 18 og 19 i dette direktivet.

3 DefinisjonenePage
885
av arbeidstid og hviletid er fastsatt i direktivet artikkel 2 som følger:

1. “arbeidstid” [tyder] alle periodar då arbeidstakaren er i arbeid og står til rådvelde for arbeidsgjevaren, og utfører verksemda si eller pliktene sine i samsvar med nasjonal lovgjeving og/eller praksis,

2. “kviletid” [tyder] alle periodar som ikkje er arbeidstid,

Nasjonal rett

4 Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (“arbeidsmiljøloven”).

5 Arbeidsmiljøloven kapittel 10 har overskriften “Arbeidstid” og fastsetter grensene for alminnelig arbeidstid (§ 10-4), regler for gjennomsnittsberegning av alminnelig arbeidstid (§ 10-5), grensene for overtid (§ 10-6) og krav om pauser og daglig og ukentlig arbeidsfri (§§ 10-8 og 10-9).

6 Arbeidsmiljøloven § 10-1 lyder:

(1) Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.

(2) Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.

II Faktum og saksgang

7 Den ankende part har siden 1995 vært ansatt ved Gaular lensmannskontor i Sogn og Fjordane, der han nå arbeider som politiførstebetjent. Fra 2005 og ut 2014 var han tilknyttet Sogn og FjordanePage
886
politidistrikts såkalte utrykningsenhet (“UEH”). Hvert politidistrikt i Norge skal ha et slikt UEH-lag av spesielt kvalifiserte tjenestemenn som blant annet skal forestå væpnede aksjoner og eskorteoppdrag for statsråder m.v. som besøker distriktet.

8 Saken knytter seg til tre UEH-oppdrag som den ankende part deltok i, nemlig: (i) et eskorteoppdrag 7. oktober 2013 i Volda for den norske helseminister, (ii) en væpnet aksjon i Sogndal og omegn 8. oktober 2013 i en narkotikasak, og (iii) et eskorteoppdrag i Årdal 16. november 2013 for den norske statsminister.

9 I forbindelse med det første eskorteoppdrag for helseministeren 7. oktober 2013 i Volda dro den ankende part ca. kl. 17.00 søndag 6. oktober 2013 fra sitt bosted til Gaular lensmannskontor. Her pakket han tjenestebilen med nødvendig utstyr. Han meldte så fra til politidistriktets operasjonssentral (“Operasjonssentralen”) om at han startet på turen til Volda. På veien kjørte den ankende part innom Førde lensmannskontor for å hente et tjenestevåpen. Han kjørte deretter til Gloppen lensmannskontor, der han møtte den politibetjent som skulle være med ham på oppdraget. Fra Gloppen til Volda, der de overnattet, trente de på eskortekjøring i hver sin bil, i tillegg til at de rekognoserte. Ankemotparten godtok tiden fra kl. 18.30 som arbeidstid, med overtidstillegg. Det omtvistede tidsrom gjelder intervallet fra kl. 17.00 til kl. 18.30, altså før eskortetreningen og arbeidet i den forbindelse begynte. Den ankende part har bare fått dette tidsrom godkjent som reisetid, ikke som arbeidstid.

10 DagenPage
887
etter, mandag 7. oktober 2013, ble helseministeren hentet som planlagt og kjørt fra Volda til Nordfjord og senere tilbake til flyplassen i Volda. Deretter, kl. 16.20, kjørte den ankende part og hans kollega hjemover igjen. Den ankende part kom hjem ca. kl. 19.30. Denne returreise har ankemotparten bare godkjent som reisetid, ikke som arbeidstid.

11 Oppdrag nr. 2 var en væpnet aksjon i en narkotikasak i Sogndal og omegn tirsdag 8. oktober 2013. Den ankende part ankom Gaular lensmannskontor ca. kl. 06.30, der han pakket nødvendig utstyr i tjenestebilen og meldte fra til Operasjonssentralen. Han kjørte deretter til Førde lensmannskontor, der han møtte de øvrige i UEH-laget før de kjørte videre til Sogndal, der de ankom rundt kl. 08.00. Aksjonen varte frem til kl. 21.53, og den ankende part var tilbake i Gaular kl. 23.35.

12 Returreisen fra Sogndal har den ankende part fått godkjent av ankemotparten som reisetid, ikke som arbeidstid. Reisen til Sogndal ble godkjent som arbeidstid (med overtidstillegg), men den anmodende domstol peker på at dette ifølge ankemotparten har skjedd ved en feil.

13 Oppdrag nr. 3 var et eskorteoppdrag for den norske statsminister lørdag 16. november 2013, da den ankende part i utgangspunktet hadde fri. Han kjørte fra Gaular ca. kl. 08.00 etter å ha pakket tjenestebilen med utstyr. Han meldte også fra til Operasjonssentralen. Deretter kjørte han til Førde lensmannskontor, hvor han hentet en annen politibetjent han skulle utføre oppdraget sammen med. De kjørte deretter i samme bil til Årdal, der kollegaen skulle over i en annen bil. Det er uomstridt at det underveis ble tatt enPage
888
del telefoner for å planlegge oppdraget. De var fremme i Årdal ca. kl. 11.00. Etter at oppdraget var utført, kjørte den ankende part tilbake til Gaular kl. 16.40. Han var hjemme kl.19.40.

14 Returreisen fra Årdal ble godkjent av ankemotparten som reisetid, ikke som arbeidstid. Det samme gjaldt opprinnelig reisen til Årdal. Under ankeforberedelsen for lagmannsretten godtok imidlertid ankemotparten denne reise som arbeidstid med overtidstillegg, siden den ankende part hadde så mange planleggingsoppgaver.

15 Dermed er de omtvistede tidsrom i den foreliggende sak intervallet fra kl. 17.00 til kl. 18.30 på reisen til Volda, samt returreisene på alle tre oppdrag.

16 For å kunne klassifisere disse tidsrom blir de sentrale spørsmål i hvilken grad den ankende part hadde plikt til å utføre oppgaver underveis, og om han var arbeidsberedt og sto til disposisjon for ankemotparten for andre politioppgaver. Andre spørsmål vil være om han hadde mulighet til å velge en alternativ reiserute, om han hadde mulighet til å velge et annet transportmiddel, betydningen av at det ble brukt sivil polititjenestebil, og hvilken begrensning i hans fritid det innebar at han hadde tjenestevåpen med på reisen. Det er også uenighet om den ankende parts mulighet til å velge avreisetidspunkt og til å disponere tiden på reisen til private gjøremål, for eksempel for å ta pauser og til å besøke familie og venner. I tillegg er det uenighet om den ankende part utførte noe utover rent kortvarige og reiserelaterte oppgaver.

17 DenPage
889
31. mars 2014 tok den ankende part ut søksmål mot ankemotparten basert på at arbeidstiden var beregnet feil. Ved Oslo tingretts dom 11. desember 2014 ble søksmålet forkastet. Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett, som ved dom 18. februar 2016 opprettholdt tingrettens avgjørelse. Den ankende part anket deretter lagmannsrettens dom inn for Norges Høyesterett.

18 Norges Høyesterett har forelagt EFTA-domstolen følgende spørsmål:

I. Er den tiden som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og/eller fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, når reisen skjer utenfor alminnelig arbeidstid, å anse som arbeidstid etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF?

II. I den grad en reise som beskrevet i spørsmål I ikke i seg selv er tilstrekkelig til klassifisering som arbeidstid, hva er det rettslige vurderingstemaet og de relevante momentene for vurderingen av om reisetiden likevel blir arbeidstid? Det bes herunder omtalt om det skal foretas en intensivitetsvurdering av innslaget av arbeid på reise.

III. Har det betydning for vurderingene under spørsmål I og II hvor ofte arbeidsgiver fastsetter et annet oppmøtested enn det som er arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested?

19 Det vises til rettsmøterapporten for en mer utførlig redegjørelse for den rettslige ramme, de faktiske forhold, saksgangen og de skriftlige innlegg inngitt til EFTA-domstolen, som i det følgende bare vil bli nevnt eller drøftet så langt dette er nødvendig for EFTA-domstolens begrunnelse.

III SpørsmåletPage
890
om anmodningen kan behandles

Innlegg inngitt til EFTA-domstolen

20 ESA gjør gjeldende at den underliggende tvist i saken gjelder nivået på det vederlag den ankende part har krav på for de omtvistede reiser. Dette spørsmål faller utenfor direktivets virkeområde. Definisjonen av “arbeidstid” i direktivet berører ikke den ankende parts rett til vederlag for den aktuelle reisetid, i alle fall ikke direkte. Virkeområdet for begrepet “arbeidstid” bestemmer snarere den ramme arbeidsgivere kan organisere arbeidstakernes arbeidstid og hviletid innenfor.

21 Kommisjonen peker på at den anmodende domstol ber om veiledning med hensyn til den korrekte tolkning av definisjonene i direktivet, men ikke med sikte på å anvende eller tolke av den materielle rett til helse og sikkerhet som er nedfelt der. Kommisjonen er av den oppfatning at den anmodende domstol overhodet ikke antyder at det er tvist om den ankende parts rett til hviletid eller om beregningen av lengste tillatte arbeidstid. Den foreliggende sak synes å gjelde de økonomiske aspekter ved et arbeidsforhold, noe som faller utenfor direktivets virkeområde. Følgelig er det ikke klart om det er et EØS-rettslig problem som sådan som skal løses i denne sammenheng. I lys av nyere rettspraksis fra Den europeiske unions domstol (“EU-domstolen”), som dommen i Pérez Retamero, C-97/16, EU:C:2017:158, er Kommisjonen i tvil om anmodningen om rådgivende uttalelse kan behandles.

22 Under rettsmøtet gjorde den ankende part gjeldende at saken for den anmodende domstol gjelder skillet mellom arbeidstid og hviletid. Den ankende parts hovedmål er å få en avklaring av om hans rett til daglige hvileperioder har blitt krenket. Spørsmålet om vederlag er underordnet dette mål.

23 IPage
891
rettsmøtet gjorde ankemotparten gjeldende at direktivet ikke løser spørsmålet om vederlag for de omtvistede reiser. Ikke desto mindre hevdet ankemotparten at den anmodende domstol vil kunne komme i en situasjon der den må ta stilling til hvordan direktivet skal tolkes. Ankemotparten gjorde videre gjeldende at spørsmålet om saken må avvises uansett må vurderes av EFTA-domstolen av eget tiltak.

Rettens bemerkninger

24 Etter artikkel 34 i Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol (“ODA”) kan enhver domstol i en EFTA-stat som finner at en rådgivende uttalelse er nødvendig før den avsier sin dom, anmode EFTA-domstolen om å gi en slik uttalelse.

25 ODA artikkel 34 etablerer et samarbeid mellom EFTA-domstolen og de nasjonale domstoler. Dette samarbeid er ment å bidra til ensartet tolkning av EØS-retten ved at domstolene i EFTA-statene får bistand i saker der de må anvende bestemmelser i EØS-retten (se sak E-16/16 FosenLinjen, dom 31. oktober 2017, ennå ikke i Sml., avsnitt 41).

26 Tolkningsspørsmål fra en nasjonal domstol om EØS-retten, under faktiske og rettslige omstendigheter som den nasjonale domstol har ansvar for å definere, og hvis nøyaktighet EFTA-domstolen ikke skal vurdere, nyter godt av en presumsjon om relevans. Følgelig kan EFTA-domstolen bare avstå fra å besvare et spørsmål fra en nasjonal domstol når det er ganske åpenbart at tolkningen av EØS-retten som søkes, ikke har noen relevans for sakens faktiske forhold eller formål, når problemet er hypotetisk, eller når EFTA-domstolen ikke har de faktiskePage
892
eller rettslige forutsetninger som kreves for å kunne gi et nyttig svar på spørsmålene den er forelagt (se Fosen-Linjen, som omtalt over, avsnitt 42).

27 EFTA-domstolen finner ikke at noen av unntakene fra presumsjonen om relevans kommer til anvendelse i den foreliggende sak. Det synes som om den ankende parts krav for den anmodende domstol ikke er begrenset til vederlag, men også gjelder helse- og sikkerhetsaspekter som faller inn under direktivets virkeområde. De forelagte spørsmål kan dermed behandles.

IV EFTA-domstolens svar

28 Det den anmodende domstol i hovedsak søker å få avklart ved sitt første spørsmål, er om tid som medgår til reise til og/eller fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør arbeidstid etter direktivet artikkel 2. Ved sitt tredje spørsmål spør den anmodende domstol i hovedsak om det har betydning hvor ofte arbeidsgiver fastsetter et annet oppmøtested enn det som er arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested. Det er hensiktsmessig å vurdere den anmodende domstols første og tredje spørsmål under ett.

Første og tredje spørsmål

Innlegg inngitt til EFTA-domstolen

29 Alle som har inngitt skriftlige innlegg for EFTA-domstolen er enige om at begrepene arbeidstid og hviletid er gjensidig utelukkende. Siden direktivet bare benytter disse to alternativer, finnes det ingen mellomkategorier. Følgelig er det også enighet om at tid den ankende part har brukt på de omtvistede reiser, utgjør enten arbeidstid eller hviletid. Videre er alle som har inngitt innlegg, enige om at definisjonenPage
893
av arbeidstid i direktivet artikkel 2 nr. 1 oppstiller tre kriterier som angir at arbeidstakeren må: 1) være i arbeid eller på arbeid, 2) stå til arbeidsgivers disposisjon og 3) utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter. Som det redegjøres for i det nedenstående, er det imidlertid uenighet om hvordan hvert kriterium skal tolkes.

30 Innledningsvis gjør den ankende part gjeldende at frem til oktober 2013 ble hans arbeidstid, også for UEH-oppdrag, beregnet fra det tidspunkt han ankom lensmannskontoret og til han forlot samme kontor etter vaktens slutt. Tjenestereiser utenfor alminnelig arbeidstid ble regelmessig klassifisert som arbeidstid. I oktober 2013 endret ankemotparten ensidig denne praksis og begynte å regne en del av de aktuelle timer som reisetid. Den ankende part gjør gjeldende at de fleste av de tolv politidistrikter i Norge godtar reisetid utenfor alminnelig arbeidstid som arbeidstid.

31 Den ankende part anfører at all tid som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, må anses som arbeidstid etter direktivet artikkel 2, siden den ansatte har plikt til å følge arbeidsgivers ordre.

32 Den ankende part anfører at relevant rettspraksis viser at de tre vilkår i direktivet artikkel 2 nr. 1 verken er alternative eller fullstendig kumulative. Begrepene er bredt definert, og i de fleste tilfelle vil det være tilstrekkelig at to av kravene er oppfylt for at tidsrommet skal regnes som arbeidstid.

33 Den ankende part gjør gjeldende at EU-domstolen gjentatte ganger har lagt til grunn at den tid arbeidstakerne tilbringer i beredskap på sitt arbeidssted, i arbeidsgivers lokaler, utgjør arbeidstid. Videre har EU-domstolen i sin avgjørelse i Tyco, C-266/14, EU:C:2015:578, lagt til grunn at for arbeidstakere som ikke har et fast eller sedvanlig arbeidssted, utgjør reisen mellom hjemmet og deres første og siste kundePage
894
for dagen arbeidstid. Slik den ankende part ser det, er det klart at ikke bare bestemmelsesstedet anvist av arbeidsgiver, men hele tidsrammen for den aktuelle reise er arbeidstakerens “arbeidssted” etter direktivet.

34 Den ankende part gjør gjeldende at en arbeidstaker står til sin arbeidsgivers disposisjon når han er forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser, herunder når han pålegges av arbeidsgiver å reise til et angitt sted. Underveis på slike reiser handler arbeidstaker etter instruks fra arbeidsgiver, som kan endre rekkefølgen på kundene eller avlyse eller legge til oppdrag.

35 Den ankende part anfører at en arbeidstaker som foretar reiser i forbindelse med sitt arbeid, arbeider, siden han er forpliktet til å følge arbeidsgivers pålegg om å foreta reisen. I den foreliggende sak gjør den ankende part gjeldende at han er forpliktet til å etterkomme arbeidsgivers pålegg, uten hensyn til oppdragssted og hvor mye tid han må tilbringe borte fra hjemmet på grunn av tjenesten.

36 Den ankende part anfører at direktivet ikke krever en intensivitetsvurdering, og at både direktivet og rettspraksis fastsetter at arbeidstakeren må være i stand til å bruke sin hviletid fritt og uhindret for å kunne beskjeftige seg med egne interesser. Om dette ikke er mulig, må tiden klassifiseres som arbeidstid.

37 Når det gjelder det tredje spørsmål, gjør den ankende part gjeldende at hyppighet ikke har noen betydning for vurderingen av om de aktuelle tidsrom utgjør arbeidstid. Den ankende part er av den oppfatning at det avgjørende i Tyco ikke var at reisen fant sted hver dag, men at reisen var en nødvendig og integrert del av arbeidet. Det samme er tilfelle i den foreliggende sak.

38 DenPage
895
ankende part hevder at formålet med arbeidstidsregulering er å verne arbeidstakerne. Hvis man tillater at vurderingen påvirkes av hvor ofte arbeidsgiver pålegger reisetid, ville han bli uten kompenserende hviletid etter å ha stått til arbeidsgivers disposisjon i mange timer, og med mindre enn elleve timer hvile. En slik fortolkning ville ikke være i samsvar med direktivet og relevant rettspraksis fra EU-domstolen.

39 Ifølge ankemotparten følger det av gjeldende tariffavtaler at tid medgått til reise – enten det etter direktivet og den norske arbeidsmiljølov er arbeidstid eller ikke – skal kompenseres som “reisetid”. Slike tidsrom kompenseres med avspasering, eller dersom dette ikke er mulig, med betaling i penger.

40 Ankemotparten anfører at det ikke er helt korrekt å si at de aktuelle reiser var pålagt av arbeidsgiver. Arbeidsgiver i den foreliggende sak ga ikke pålegg om reisene som sådan, men anga bare et angitt oppmøtested der arbeidet skulle utføres.

41 Ankemotparten gjør gjeldende at kriteriene fastsatt i direktivet artikkel 2 nr. 1 ikke oppfylles bare ved at en arbeidstaker tilbringer tid på å reise utenfor ordinær arbeidstid. Et kjøretøy kan under normale omstendigheter heller ikke anses som arbeidstakerens arbeidssted.

42 Ankemotparten fastholder imidlertid at i den utstrekning aktivt arbeid utføres underveis, ut over meget korte og rent reiserelaterte oppgaver som må anses som en del av reisen, må tid medgått til dette anses som arbeidstid etter direktivet. Dette medfører likevel ikke at all tid medgått til reise dermed blir arbeidstid etter direktivet, bare den tid som medgår til aktivt arbeid.

43 AnkemotpartenPage
896
gjør gjeldende at den ankende part ikke kan basere sitt krav på dommen i Tyco. For det første begrenser Tyco seg langt på vei til en spesiell type arbeidstakere som kjennetegnes av at de ikke har noe fast eller sedvanlig oppmøtested. For arbeidstakere som har et fast eller sedvanlig oppmøtested, innebærer ikke dét at de iblant bruker bil i forbindelse med arbeidet at reise er en iboende del av deres arbeidsoppgaver på tilsvarende måte. Dessuten er det ikke naturlig å anse en arbeidstaker på reise som å “utfører verksemda si eller pliktene sine”.

44 For det andre legger Tyco betydelig vekt på den situasjon som tidligere gjaldt for de berørte arbeidstakere. I den foreliggende sak er det ingen slik tidligere situasjon. For det tredje understreket EU-domstolen i Tyco at vilkåret om at en arbeidstaker må “stå til rådvelde for arbeidsgjevaren”, også må være oppfylt. I dommen fremheves det at de berørte arbeidstakere underveis kunne bli pålagt å utføre nye installasjonsoppdrag, at deres frihet for øvrig var underlagt vesentlige begrensninger, og at de følgelig sto til arbeidsgiverens disposisjon.

45 Ankemotparten gjør videre gjeldende at tolkningen av direktivet artikkel 2 nr. 1 som den ankende part har lagt til grunn, vil føre til uhensiktsmessige resultater i praksis.

46 Når det gjelder det tredje spørsmål, fastholder ankemotparten at vurderingen i prinsippet ikke påvirkes av hvor ofte det angis et annet oppmøtested enn det faste eller sedvanlige. Arbeidstakere som hyppig pålegges et nytt oppmøtested, kan imidlertid ha et noe større behov for vern i denne sammenheng. Ankemotparten utelukker derfor ikke at det er mulig at hyppigheten kan ha betydning ved vurdering av om vilkårene i direktivet er oppfylt. Dette ville imidlertid bare være relevant i tilfelle et annet oppmøtested angis oftere enn i den foreliggende sak.

47 DenPage
897
polske regjering gjør gjeldende at bare en selvstendig fortolkning av begrepene arbeidstid og hviletid vil kunne sikre direktivet full virkning og ensartet anvendelse i alle EØS-stater.

48 Ifølge den polske regjering skiller den foreliggende sak seg fra Tyco ved at sistnevnte gjaldt spesielle typer arbeidstakere som ikke hadde noe fast eller sedvanlig oppmøtested, men daglig ble pålagt et nytt oppmøtested. Reisen til oppdragsstedet, som er det den foreliggende sak gjelder, bør behandles som vanlig reise til og fra hjemmet til det faste eller sedvanlige oppmøtested og ikke regnes som arbeidstid.

49 Den polske regjering understreker videre at den ankende part faktisk ikke sto til arbeidsgivers disposisjon hele tiden, og at det ikke var mulig for ham å utføre polititjenestemenns standardoppgaver. Det var opp til den ankende part å bestemme avreisetidspunkt, transportmiddel, reiserute, eventuelle pauser og andre gjøremål underveis.

50 Den polske regjering anfører at reisen til oppdragsstedet ikke generelt kan anses som arbeidstid. For at en slik klassifisering skal kunne legges til grunn, må reisen utgjøre en integrert del av utførelsen av arbeidstakerens arbeidsoppgaver, som bør skilles fra situasjonen til en arbeidstaker med et fast eller sedvanlig oppmøtested.

51 ESA anfører at selv om definisjonen av “arbeidstid” i direktivet artikkel 2 nr. 1 viser til nasjonal lovgivning eller praksis, betyr ikke dét at EØS-statene ensidig kan fastsette begrepets virkeområde. EU-domstolen har understreket at bare en selvstendig fortolkning av begrepene “arbeidstid” og “hviletid” kan sikre at direktivet får full virkning.

52 ESAPage
898
gjør gjeldende at EU-domstolens resonnement i Tyco også får anvendelse på de omtvistede reiser i den foreliggende sak. Slik ESA ser det, var reisene nødvendige for at den ankende part skulle kunne utføre oppdragene han var gitt av arbeidsgiver. De kan ikke skilles fra reisene som ble vurdert i Tyco med henvisning til at den ankende part, i motsetning til arbeidstakerne i Tyco, hadde et sedvanlig oppmøtested. Det avgjørende er om reisene var nødvendige for at arbeidstakerne skulle kunne utføre sine arbeidsoppgaver.

53 ESA gjør gjeldende at for at en arbeidstaker skal kunne anses å stå til disposisjon for sin arbeidsgiver, må han være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren. Motsvarende, dersom arbeidstakerne kan organisere sin tid uten større begrensninger og beskjeftige seg med egne interesser, er dette en faktor som kan vise at tiden ikke utgjør arbeidstid.

54 Videre kan hvileperioder anses som effektive når arbeidstakerne kan forlate arbeidsmiljøet i hvileperiodene og fritt og uavbrutt beskjeftige seg med egne interesser (det vises til sak E-5/15 Matja Kumba T. M’Bye m.fl., Sml. 2015 s. 674 (“Matja Kumba”), avsnitt 41). ESA er av den oppfatning at en person som den ankende part står til sin arbeidsgivers disposisjon underveis på slike reiser som dem den foreliggende sak gjelder.

55 ESA anfører at EU-domstolens rettspraksis om direktivet artikkel 2 nr. 1 gjenspeiler at bestemmelsen ikke nevner noen vurdering av intensitet og heller ikke fastsetter noen tidskategori mellom arbeidstid og hviletid. Følgelig har verken EFTA-domstolen eller EU-domstolen foretatt noen vurdering av arbeidsintensivitet i sin rettspraksis.

56 IPage
899
tillegg anfører ESA at reisetid ikke kan klassifiseres som “hviletid” med henvisning til at reising ikke er like byrdefullt som vanlig arbeid. ESA er av den oppfatning at det ville undergrave hvileperiodenes vesentlige funksjon hvis de skulle anses å inkludere reisetid for reiser som utføres etter arbeidsgivers instruks. I prinsippet er det imidlertid bare den nødvendige reisetid og ikke den faktiske reisetid som kan utgjøre arbeidstid. Om en arbeidstaker stopper på veien for å utføre personlige gjøremål, utgjør ikke denne tid arbeidstid.

57 ESA gjør gjeldende at hvis reiser er nødvendige for at en arbeidstaker skal kunne utføre sine arbeidsoppgaver, er reising en del av arbeidstakerens arbeidsoppgaver og plikter, uten hensyn til om han har et sedvanlig oppmøtested. For en arbeidstaker som har et sedvanlig oppmøtested, vil reiser etter instruks fra arbeidsgiveren videre ha et sterkere element av arbeid enn for en arbeidstaker uten noe fast eller sedvanlig oppmøtested, siden den førstnevnte arbeidstaker forventer å gå på arbeid på det sedvanlige oppmøtested.

58 ESA er av den oppfatning at de tre kriterier i direktivet artikkel 2 nr. 1 er oppfylt, og at de omtvistede reiser utgjør arbeidstid etter denne bestemmelse. Imidlertid bør reisetiden beregnes på grunnlag av den tid som er nødvendig for å reise fra det sedvanlige oppmøtested til det angitte oppmøtested, siden reisetiden mellom hjemmet og det sedvanlige oppmøtested normalt ikke utgjør arbeidstid.

59 Etter Kommisjonens oppfatning kan et resonnement tilsvarende det i Tyco anvendes på situasjonen i den foreliggende sak. Under slike omstendigheter er arbeidstakeren forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser og kan ikke unngå byrden med slik reisetid ved sitt valg av bosted. Videre er reisetiden ikke bare en del av et standard oppmøte på et fast arbeidssted, og selve reisingen er enPage
900
del av den spesifikke arbeidsoppgave som pålegges gjennom arbeidsgivers instruks. Det faktum at en slik instruks og den nødvendige reise bare forekommer sporadisk, kan ikke rokke ved denne konklusjon.

60 Kommisjonen gjør gjeldende at den tid en polititjenestemann bruker for å reise til et bestemt annet sted enn sitt sedvanlige arbeidssted for et bestemt oppdrag han er pålagt av sin arbeidsgiver, er et “necessary means” for at han skal kunne utføre oppdraget. Det at han ikke utfører faktiske politioppgaver i snever forstand i tiden på reise, svekker ikke konklusjonen om at reisen er en del av hans arbeidsoppgaver generelt.

61 Kommisjonen anfører at EU-domstolen i Tyco la til grunn at hvis en arbeidstaker “is carrying out his duties” underveis på reisen til eller fra en kunde, må arbeidstakeren også anses å være “i arbeid” underveis på reisen. Av særlig relevans er EU-domstolens konklusjon om at når reising er en integrert del av å være arbeidstaker, kan ikke arbeidsstedet bare reduseres til det fysiske sted der de arbeider hos kunden. Kommisjonen anfører at på samme måte utgjør reising en integrert del av arbeidet til en polititjenestemann som utkalles for å utføre et oppdrag på et annet sted enn sitt sedvanlige arbeidssted. Det faktum at dette bare forekommer sporadisk, kan ikke rokke ved denne konklusjon.

62 Kommisjonen konkluderer på denne bakgrunn med at alle tre kriterier i direktivet artikkel 2 nr. 1 er oppfylt, og at reisetid som den hovedsaken gjelder, utgjør arbeidstid etter nevnte artikkel.

RettensPage
901
bemerkninger

63 EFTA-domstolen peker innledningsvis på at formålet med direktivet er å fastsette minstekrav til helse og sikkerhet i forbindelse med organiseringen av arbeidstiden. Direktivet harmoniserer nasjonale regler som særlig gjelder arbeidstidens varighet. Det har til formål å sikre minsteperioder for daglig og ukentlig hvile, pauser og en øvre grense for arbeidstid per uke (se Matja Kumba, som omtalt over, avsnitt 36).

64 Direktivet får i alminnelighet ikke anvendelse på godtgjørelsen for arbeidstakere, bortsett fra i det særlige tilfelle som er omtalt i direktivet artikkel 7 nr. 1, som gjelder årlig betalt ferie (jf. Tyco, som omtalt over, avsnitt 48 og rettspraksis som det vises til der). Direktivet er imidlertid ikke til hinder for at EØS-statene kan anvende definisjonen av “arbeidstid” i spørsmål om godtgjørelse. Om en EØS-stat velger å gjøre det eller ikke, hører under nasjonal rett (jf. kjennelsen i Vorel, C437/05, EU:C:2007:23, avsnitt 32 til 35).

65 Det fremgår av anmodningen at den ankende part var ansatt som polititjenestemann ved Gaular lensmannskontor i Sogn og Fjordane, der han på det relevante tidspunkt var tilknyttet Sogn og Fjordane politidistrikts UEH-lag av spesialtrente mannskaper. Den ankende part deltok i tre UEH-oppdrag: (i) et eskorteoppdrag 7. oktober 2013 i Volda for den norske helseminister, (ii) en væpnet aksjon i en narkotikasak i Sogndal og omegn 8. oktober 2013, og (iii) et eskorteoppdrag i Årdal 16. november 2013 for den norske statsminister. Saken for den anmodende domstol gjelder fire tidsrom: intervallet fra kl. 17.00 til kl. 18.30 på reisen til Volda, samt returreisene på alle tre oppdrag.

66 DenPage
902
anmodende domstol må selv vurdere dette, men det synes å fremgå av foreleggelsen fra den anmodende domstol at den ankende parts faste eller sedvanlige oppmøtested i sitt arbeid som polititjenestemann, var Gaular lensmannskontor.

67 Begrepet “arbeidstid” er definert i direktivet artikkel 2 nr. 1 som alle perioder der arbeidstakeren er i arbeid, står til arbeidsgiverens disposisjon og utfører sine arbeidsoppgaver eller plikter, i samsvar med nasjonal lovgivning og/eller praksis. Selv om definisjonen i artikkel 2 nr. 1 viser til nasjonal lovgivning eller praksis, betyr ikke det at EØS-statene ensidig kan fastsette begrepets virkeområde (se Matja Kumba, som omtalt over, avsnitt 38 og rettspraksis som det vises til der). Bare en uavhengig fortolkning av begrepene “arbeidstid” og “kviletid” vil kunne sikre direktivet full virkning og ensartet anvendelse i hele EØS.

68 Ankemotpartens påstand om at bare aktivt arbeid kan klassifiseres som arbeidstid, har ingen hjemmel i direktivet. Det gjøres ikke noe slikt skille i artikkel 2 nr. 1. Det eneste som fastsettes i bestemmelsen, er at hviletid er tid som ikke er arbeidstid. De to begrep er gjensidig utelukkende. Likevel kan skillet mellom de to begrep være marginalt, og det vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak, der flere faktorer tas i betraktning, hvorav enkelte allerede er behandlet i rettspraksis (se Matja Kumba, som omtalt over, avsnitt 40).

69 I en situasjon som den hovedsaken gjelder, må EFTA-domstolen derfor vurdere om elementene i begrepet “arbeidstid” er til stede.

70 Det første element i begrepet “arbeidstid” er at arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold. Det synes klart at den ankende part vanligvis arbeidet på Gaular lensmannskontor eller omegn. Som ESA med rette påpeker,Page
903
og på tilsvarende måte som i Tyco, er en reise gjennomført av en arbeidstaker, som den ankende part, for å utføre oppgaver han var pålagt av arbeidsgiver på et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, en nødvendig og vesentlig forutsetning for at arbeidstakeren skal kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte (jf. Tyco, som omtalt over, avsnitt 32).

71 Ankemotpartens anførsel om at Tyco bør begrenses til arbeidstakere som ikke har noe fast eller sedvanlig oppmøtested, ville innebære at bare arbeidstakere av denne kategori som regelmessig foretar reiser, og arbeidstakere med et fast arbeidssted for alle oppdrag, ville være fullt beskyttet av direktivet. Arbeidstakere i en mellomposisjon, som den ankende part, ville bli nektet vern etter direktivet i situasjoner der de pålegges et annet oppmøtested enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested. Dette ville fordreie begrepet “arbeidstid” og undergrave direktivets mål, som er å beskytte arbeidstakernes helse og sikkerhet.

72 Enhver reise til og/eller fra et annet sted enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested skal anses begynt og avsluttet på arbeidstakerens bolig eller på hans faste eller sedvanlige oppmøtested, alt etter hva som er mest rimelig etter de aktuelle forhold. Det er den anmodende domstol som må vurdere om det er mest rimelig at reisene etter de aktuelle forhold skal ha begynt og/eller blitt avsluttet på arbeidstakerens bolig eller på hans faste eller sedvanlige oppmøtested. Ved denne vurdering må den anmodende domstol ta i betraktning om reisen til og/eller fra arbeidstakers oppdragssted blir kortere hvis han reiser fra sin bolig enn om han reiser fra sitt faste eller sedvanlige oppmøtested.

73 Det annet element i begrepet “arbeidstid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1 er at arbeidstakeren i løpet av denne tid må stå til arbeidsgivers disposisjon. For at en arbeidstaker skal kunne anses å stå til disposisjon for sin arbeidsgiver, må han være i en situasjon der han erPage
904
rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren (jf. Tyco, som omtalt over, avsnitt 35 og 36 og rettspraksis som det vises til der). Det må tilføyes at intensiteten i arbeidet som arbeidstakeren utfører, og hans produksjon, ikke inngår i de elementer som kjennetegner begrepet “arbeidstid” etter direktivet (jf. dommen i Dellas m.fl., C-14/04, EU:C:2005:728, avsnitt 43 og 48).

74 Muligheten for arbeidstakerne til å organisere sin tiden uten større begrensninger og til å beskjeftige seg med egne interesser, er imidlertid en faktor som kan vise at den aktuelle tid ikke er “arbeidstid” (jf. Tyco, som omtalt over, avsnitt 37, jf. i denne retning også dommen i Simap, C303/98, EU:C:2000:528, avsnitt 50). Det må trekkes et skille mellom situasjoner der arbeidstakerne er pålagt å oppholde seg på arbeidsplassen, og situasjoner der dette ikke er tilfelle. Det er bare når arbeidstakerne kan forlate arbeidsmiljøet i hvileperiodene og fritt og uavbrutt beskjeftige seg med egne interesser, at hvileperiodene kan anses å være effektive og ikke utgjøre “arbeidstid” (se Matja Kumba., som omtalt over, avsnitt 41 og rettspraksis som det vises til der).

75 En arbeidstaker som er i en tilsvarende situasjon som den ankende part ved at han reiser til og/eller fra et annet sted enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, kan ha en viss grad av fleksibilitet og valgfrihet med hensyn til transportmiddel og alternative reiseruter. Imidlertid er denne reisetid nødvendig, og i løpet av denne tid er arbeidstakeren forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser, og arbeidsgiveren kan fritt avlyse, endre ellerPage
905
legge til oppdrag. Under den nødvendige reisetid, som normalt ikke kan forkortes, kan arbeidstakeren ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser og står altså til arbeidsgivers disposisjon (jf. Tyco, som omtalt over, avsnitt 39).

76 Ankemotpartens argument om at arbeidsgiver ikke hadde pålagt den ankende part å foreta reisene, bare angitt visse andre steder enn det faste eller sedvanlige oppmøtested der han skulle utføre visse arbeidsoppgaver på angitte tidspunkt, er følgelig grunnløst. Arbeidsgivers forventning om at den ankende part ikke skulle være på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, men snarere i Volda, Sogndal og Årdal på de angitte tidspunkt, beredt til å utføre sine UEH-oppdrag, viser at han under den nødvendige reisetid til og fra de nevnte steder sto til arbeidsgivers disposisjon.

77 I rettsmøtet opplyste den ankende parts prosessfullmektig at den ankende parts “assignments were conducted in compliance with normal procedure and under the supervision of his leader”. Hun la til at den ankende part reiste enten med politibil eller politibuss, bar våpen og hadde både arbeidsgivers og sin egen private mobiltelefon, og at kjøretøyets bevegelser ble overvåket med GPS fra Operasjonssentralen. Videre sa hun at bilene var utstyrt med politiets sambandssystem, som den ankende part brukte til å informere Operasjonssentralen om sine bevegelser.

78 Ankemotparten og den polske regjering uttrykte bekymring for at arbeidstakere i den ankende parts stilling ville kunne utføre personlige gjøremål eller avbryte reisen for å delta i sosiale gjøremål samtidig som tidsrommet fortsatt ble klassifisert som “arbeidstid”. Som svar på dette peker EFTA-domstolen på at i en situasjon som den hovedsaken gjelder, er det arbeidsgiver som må ha de nødvendige overvåkingsprosedyrer på plass for å unngå at dette ikke misbrukes ved at en arbeidstaker avbryter reisen for å delta i sosiale gjøremål (jf. Tyco, som omtalt over, avsnitt 40 og 41).

79 DetPage
906
tredje element i begrepet “arbeidstid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1 er at arbeidstakeren i løpet av denne tid også må arbeide. Å kreve at en arbeidstaker skal være til stede på andre steder enn sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, vil nødvendigvis medføre at arbeidstakeren fratas muligheten til å bestemme pendleavstand (jf. generaladvokat Bots uttalelse i Tyco, EU:C:2015:391, avsnitt 48 og 53, og dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 43 til 46). Det er derfor uvesentlig hvor ofte arbeidsgiver angir et annet oppmøtested enn det faste eller sedvanlige, med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.

80 Om en arbeidstaker som den ankende part er forpliktet til å påta seg visse oppdrag på andre steder enn på sitt faste eller sedvanlige oppmøtested, må følgelig reisen til og fra dette sted betraktes som en integrert del av hans arbeid. Som en følge av dette må han under den nødvendige reisetid anses å være “i arbeid” etter direktivet artikkel 2 nr. 1. Det er uvesentlig om slike reiser finner sted utenfor arbeidstakerens alminnelige arbeidstid.

81 Ankemotparten har anført at det å inkludere reisetid i begrepet arbeidstid kan føre til uhensiktsmessige resultater. Av hensyn til arbeidstakernes helse og sikkerhet er det imidlertid ikke til å unngå at nødvendig reisetid må inkluderes i begrepet arbeidstid. Som nevnt i betraktning 4 i fortalen til direktivet, bør dette mål ikke være underordnet rent økonomiske vurderinger.

82 Imidlertid tillater direktivet unntak fra visse bestemmelser. For eksempel tillater artikkel 18 unntak ved tariffavtaler, blant annet fra artiklene 3 og 5 om daglig og ukentlig hviletid, forutsatt at de berørte arbeidstakere tildeles tilsvarende kompenserende hvileperioder, eller i særlige tilfelle der det av objektive grunner ikke er mulig å tildele slike hvileperioder, at arbeidstakere blir gitt passendePage
907
vern. Dette ville gi arbeidsgiver en viss grad av fleksibilitet ved oppfyllelsen av direktivets krav. Likevel åpner ikke artikkel 18 for noe unntak med hensyn til definisjonen av arbeidstid i direktivet artikkel 2 nr. 1.

83 Konklusjonen er at svaret på det første og det tredje forelagte spørsmål må bli at den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part, til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør “arbeidstid” etter direktivet artikkel 2. Det kreves ingen vurdering av intensitet av den mengde arbeid som utføres på reisen. Hvor ofte slike reiser finner sted, er uvesentlig med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.

84 I lys av det ovenstående er det ikke nødvendig å besvare det andre spørsmål forelagt EFTA-domstolen.

V Saksomkostninger

85 Omkostninger som er påløpt for den polske regjering, ESA og Kommisjonen, som har inngitt innlegg for EFTA-domstolen, kan ikke kreves dekket. Siden foreleggelsen for EFTA-domstolen utgjør ledd i behandlingen av saken som står for den nasjonale domstol, ligger det til denne domstol å ta en eventuell avgjørelse om saksomkostninger for partene og partshjelperen.

Page
908
dette grunnlag avgir

EFTA-Domstolen

som svar på spørsmålene forelagt den av Norges Høyesterett, følgende rådgivende uttalelse:

1. Den nødvendige tid som medgår til reise utenfor alminnelig arbeidstid for en arbeidstaker som den ankende part til og/eller fra et annet sted enn hans faste eller sedvanlige oppmøtested for å utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter på dette andre sted som angitt av arbeidsgiver, utgjør “arbeidstid” etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF.

2. Det kreves ingen vurdering av intensitet av den mengde arbeid som utføres på reisen.

3. Hvor ofte slike reiser finner sted, er uvesentlig med mindre virkningen er at arbeidstakerens arbeidssted flyttes til et nytt fast eller sedvanlig oppmøtested.

Carl Baudenbacher

Per Christiansen

Ása Ólafsdóttir

Avsagt i åpen rett i Luxembourg,
27. november 2017.

Gunnar Selvik
Justissekretær

Per Christiansen
Fungerende president

RettsmøterapportPage
909

I sak E-19/16

ANMODNING til Domstolen i henhold til artikkel 34 i Avtalen mellom EFTA-statene om opprettelse av et Overvåkningsorgan og en Domstol fra Norges Høyesterett i en sak for denne domstol mellom

Thorbjørn Selstad Thue, med støtte fra Politiets Fellesforbund

og

Den norske stat

om tolkningen av artikkel 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida.

I Innledning

1 Ved brev datert 14. desember 2016, registrert ved EFTA-domstolen samme dag, fremsatte Norges Høyesterett en anmodning om rådgivende uttalelse i en sak som står for den mellom Thorbjørn Selstad Thue (“den ankende part”) og den norske stat (“ankemotparten”). Politiets Fellesforbund har erklært partshjelp til støtte for den ankende part i saken for den nasjonale domstol.

2 SakenPage
910
for den anmodende domstol gjelder et søksmål fra den ankende part som arbeidstaker, mot ankemotparten som arbeidsgiver, i en tvist om hvordan arbeidstiden skal beregnes, nærmere bestemt hvordan arbeidstakeren skal godtgjøres for tid medgått til reise utenfor alminnelig arbeidstid, og hvor reisen skjer til et annet arbeidssted enn der arbeidstaker vanligvis har oppmøte.

II Rettslig bakgrunn

EØS-rett

3 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2003 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida (EUT 2003 L 299, s. 9, og EØS-tillegg 2006 nr. 58, s. 78) (“arbeidstidsdirektivet” eller “direktivet”) er innlemmet i avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (“EØS-avtalen” eller “EØS”) vedlegg XVIII nr. 32h ved EØS-komiteens beslutning nr. 45/2004 av 23. april 2004 (EUT 2004 L 277, s. 12, og EØS-tillegg 2004 nr. 43, s. 11). Forfatningsrettslige krav ble angitt, og beslutningen trådte i kraft 1. august 2005.

4 Arbeidstidsdirektivet artikkel 1 fastsetter:

1. I dette direktivet er det fastsett minstekrav til tryggleik og helse i samband med organisering av arbeidstida.

3. Dette direktivet skal nyttast på alle sektorar innanfor offentleg og privat verksemd, i medhald av artikkel 2 i direktiv 89/391/EØF, utan at det rører ved artikkel 14, 17, 18 og 19 i dette direktivet.

5 DefinisjonenePage
911
av arbeidstid og hviletid er fastsatt i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 som følger:

1. “arbeidstid” [tyder] alle periodar då arbeidstakaren er i arbeid og står til rådvelde for arbeidsgjevaren, og utfører verksemda si eller pliktene sine i samsvar med nasjonal lovgjeving og/eller praksis,

2. “kviletid” [tyder] alle periodar som ikkje er arbeidstid,

Nasjonal rett

6 Arbeidstidsdirektivet er gjennomført i norsk rett ved lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv.1 (“arbeidsmiljøloven”).

1 Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), LOV-2005-06-17-62.

7 Arbeidsmiljøloven kapittel 10 har overskriften “Arbeidstid” og fastsetter grensene for alminnelig arbeidstid (§ 10-4), regler for gjennomsnittsberegning av alminnelig arbeidstid (§ 10-5), grensene for overtid (§ 10-6) og krav om pauser og daglig og ukentlig arbeidsfri (§§ 10-8 og 10-9).

8 Arbeidsmiljøloven § 10-1 lyder:

(1) Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.

(2) Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.

III FaktumPage
912
og saksgang

9 Den ankende part har vært ansatt ved Gaular lensmannskontor i Sogn og Fjordane siden 1995, der han nå er politiførstebetjent. Fra 2005 og ut 2014 var han tilknyttet Sogn og Fjordane politidistrikts såkalte utrykningsenhet (“UEH”). Hvert politidistrikt i Norge skal ha et slikt UEH-lag av spesielt kvalifiserte tjenestemenn som blant annet skal forestå væpnede aksjoner og eskorteoppdrag for statsråder m.v. som besøker distriktet.

10 Saken knytter seg til tre UEH-oppdrag som den ankende part deltok i, nemlig: (i) et eskorteoppdrag 7. oktober 2013 i Volda for den norske helseminister, (ii) en væpnet narkotikaaksjon i Sogndal og omegn 8. oktober 2013, og (iii) et eskorteoppdrag i Årdal 16. november 2013 for den norske statsminister.

11 I forbindelse med eskorteoppdraget 7. oktober 2013 i Volda dro den ankende part hjemmefra ca. kl. 17.00 søndag 6. oktober 2013 og bort til Gaular lensmannskontor. Her pakket han tjenestebilen med nødvendig utstyr. Han meldte så fra til politidistriktets operasjonssentral (“Operasjonssentralen”) om at han startet på turen til Volda. På veien kjørte den ankende part innom Førde lensmannskontor, ca. 25 minutter unna, og hentet et tjenestevåpen. Han kjørte deretter til Gloppen lensmannskontor, der han møtte en politibetjent som skulle være med ham på oppdraget. Fra Gloppen til Volda, der de overnattet, trente de på eskortekjøring i hver sin bil, i tillegg til at de rekognoserte. I denne forbindelse har ankemotparten godtatt tiden fra kl. 18.30 som arbeidstid, med overtidstillegg. Det omtvistede tidsrom gjelder intervallet fra kl. 17.00 til kl. 18.30, altså forut for eskortetreningen mv. Den ankende part har bare fått dette tidsrom godkjent som reisetid, ikke som arbeidstid.

12 DagenPage
913
etter ble helseministeren hentet som planlagt og kjørt fra Volda til Nordfjord og senere tilbake til flyplassen i Volda. Deretter, kl. 16.20, kjørte den ankende part og hans kollega hjemover igjen. Den ankende part kom hjem ca. kl. 19.30. Denne returreisen har ankemotparten bare godkjent som reisetid, ikke som arbeidstid.

13 Oppdrag nr. 2 var en væpnet narkotikaaksjon i Sogndal og omegn den påfølgende dag, tirsdag 8. oktober 2013. Den ankende part ankom Gaular lensmannskontor ca. kl. 06.30, der han pakket nødvendig utstyr i tjenestebilen og meldte fra til Operasjonssentralen. Han kjørte deretter til Førde lensmannskontor, der han møtte de øvrige i UEH-laget før de kjørte videre til Sogndal, der de ankom rundt kl. 08.00. Aksjonen varte frem til kl. 21.53, og den ankende part var tilbake i Gaular igjen kl. 23.35.

14 Returreisen fra Sogndal har den ankende part fått godkjent av ankemotparten som reisetid, ikke som arbeidstid. Reisen til Sogndal ble godkjent som arbeidstid (med overtidstillegg), men den anmodende domstol bemerker at dette ifølge ankemotparten har skjedd ved en feil.

15 Oppdrag nr. 3 var et eskorteoppdrag for den norske statsminister lørdag 16. november 2013, da den ankende part i utgangspunktet hadde fri. Den dag kjørte han fra Gaular ca. kl. 08.00 etter å ha pakket tjenestebilen med utstyr. Han meldte også fra til Operasjonssentralen. Deretter kjørte han til Førde lensmannskontor, hvor han hentet politibetjenten han skulle utføre oppdraget sammen med. De kjørte deretter i samme bil til Årdal, der kollegaen skulle over i en annen bil. Det er uomstridt at det underveis ble tatt en del telefoner for å planlegge oppdraget. De var fremme i Årdal ca. kl. 11.00. Etter at oppdraget var utført, kjørte den ankende part tilbake til Gaular kl. 16.40. Han var hjemme igjen kl. 19.40.

16 ReturreisenPage
914
fra Årdal ble godkjent av ankemotparten som reisetid, ikke som arbeidstid. Det samme gjaldt opprinnelig reisen til Årdal. Under ankeforberedelsen for lagmannsretten godtok imidlertid ankemotparten denne reise som arbeidstid med overtidstillegg, siden den ankende part hadde så mange planleggingsoppgaver.

17 Dermed er de omtvistede tidsrom i saken intervallet fra kl. 17.00 til kl. 18.30 på reisen til Volda, samt returreisene på alle de tre oppdrag.

18 For å kunne klassifisere disse tidsrom blir de sentrale spørsmål i hvilken grad den ankende part hadde plikt til å utføre oppgaver underveis, og om han var arbeidsberedt og sto til disposisjon for ankemotparten for andre politioppgaver. Andre spørsmål vil være om han hadde mulighet til å velge en alternativ reiserute, om han hadde mulighet til å velge et annet transportmiddel, betydningen av at det ble brukt sivil polititjenestebil og hvilken begrensning i hans fritid det innebar at han hadde tjenestevåpen med på reisen. Det er også uenighet om den ankende parts mulighet til å velge avreisetidspunkt og til å disponere tiden på reisen til private gjøremål, for eksempel for å ta pauser og til å besøke familie og venner. I tillegg er det uenighet om den ankende part utførte noe utover rent kortvarige og reiserelaterte oppgaver.

19 Den 31. mars 2014 tok den ankende part ut søksmål mot ankemotparten basert på at arbeidstiden var beregnet feil. Ved Oslo tingretts dom 11. desember 2014 ble søksmålet forkastet. Dommen ble anket til Borgarting lagmannsrett, som ved dom 18. februar 2016 opprettholdt tingrettens avgjørelse. Den ankende part har anket lagmannsrettens dom inn for Norges Høyesterett.

20 NorgesPage
915
Høyesterett har forelagt EFTA-domstolen følgende spørsmål:

I. Er den tiden som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og/eller fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, når reisen skjer utenfor alminnelig arbeidstid, å anse som arbeidstid etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF?

II. I den grad en reise som beskrevet i spørsmål I ikke i seg selv er tilstrekkelig til klassifisering som arbeidstid, hva er det rettslige vurderingstemaet og de relevante momentene for vurderingen av om reisetiden likevel blir arbeidstid? Det bes herunder omtalt om det skal foretas en intensivitetsvurdering av innslaget av arbeid på reise.

III. Har det betydning for vurderingene under spørsmål I og II hvor ofte arbeidsgiver fastsetter et annet oppmøtested enn det som er arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested?

21 På grunn av sykdom ble dommer Páll Hreinsson, som var saksforberedende dommer, erstattet av ad hoc dommer Ása Ólafsdóttir. Saken ble 16. mai 2017 omfordelt til president Carl Baudenbacher som saksforberedende dommer.

IV Skriftlige innlegg

22 I medhold av artikkel 20 i EFTA-domstolens vedtekter og artikkel 97 i EFTA-domstolens rettergangsordning er skriftlige innlegg inngitt av:

denPage
916
ankende part, representert ved advokat Merete Furesund,

ankemotparten, representert ved advokat Siri K. Kristiansen, Regjeringsadvokaten, som partsrepresentant,

Polens regjering, representert ved Boguslaw Majczyna, Ministry of Foreign Affairs, som partsrepresentant,

EFTAs overvåkingsorgan (“ESA”), representert ved Carsten Zatschler og Øyvind Bø, medlemmer av Department of Legal & Executive Affairs, som partsrepresentanter, og

Europakommisjonen (“Kommisjonen”), representert ved juridisk rådgiver Michel van Beek og Nicola Yerrell, medlem av Kommisjonens juridiske tjeneste, som partsrepresentanter.

V Sammendrag av fremsatte anførsler

Generelt

23 Alle som har inngitt skriftlige innlegg for EFTA-domstolen, er enige om at begrepene arbeidstid og hviletid er gjensidig utelukkende. Siden direktivet bare benytter disse to alternativer, finnes det ingen mellomkategorier.2 Følgelig er de alle enige om at tid den ankende part har brukt på de omtvistede reiser, enten kan utgjøre arbeidstid eller hviletid. Videre er alle som har inngitt innlegg til EFTA-domstolen enige om at definisjonen av arbeidstid i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 oppstiller tre kriterier som angir atPage
917
arbeidstakeren må: 1) være i arbeid eller på arbeid, 2) stå til arbeidsgivers disposisjon og 3) utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter. Som det redegjøres for i det nedenstående, er det imidlertid uenighet om hvordan de enkelte kriterier skal tolkes.

2 Det ble vist til mange dommer og kjennelser, herunder sak E-5/15 Matja Kumba T. M’Bye m.fl., Sml. 2015 s. 674, avsnitt 39, og for sammenligning, dommene i Tyco, C-266/14, EU:C:2015:578, avsnitt 25 og 26, Simap, C-303/98, EU:C:2000:528, avsnitt 47, Jaeger, C-151/02, EU:C:2003:437, avsnitt 48, og Dellas m.fl., C-14/04, EU:C:2005:728, avsnitt 42 og 43. Det ble også vist til kjennelsene i Vorel, C-437/05, EU:C:2007:23, avsnitt 24 og 25, og Grigore, C-258/10, EU:C:2011:122, avsnitt 42 og 43.

Den ankende part

24 Innledningsvis gjør den ankende part gjeldende at frem til oktober 2013 ble hans arbeidstid, også for UEH-oppdrag, beregnet fra det tidspunkt han ankom lensmannskontoret og til han forlot samme kontor etter vaktens slutt. Tjenestereiser utenfor alminnelig arbeidstid ble regelmessig klassifisert som arbeidstid. I oktober 2013 endret ankemotparten ensidig denne praksis og begynte å regne en del av de aktuelle timer som reisetid. Den ankende part gjør gjeldende at de fleste av de tolv politidistrikter i Norge godtar reisetid, utenfor alminnelig arbeidstid, som arbeidstid.

25 Den ankende part gjør gjeldende at hvis en arbeidsgiver fritt kan definere hvor en ansatt skal utføre sine oppgaver, uten at tiden som tilbringes i kjøretøyet klassifiseres som arbeidstid, vil dette forpurre arbeidstidsdirektivets mål.

26 Når det gjelder det første spørsmål, anfører den ankende part at siden den ansatte har plikt til å følge arbeidsgivers ordre, må all tid som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, anses som arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet artikkel 2.

27 DenPage
918
ankende part gjør gjeldende at begrepene arbeidstid og hviletid som definert i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 etter rettspraksis “may not be interpreted in accordance with the requirements of the various legislations of the Member States but constitute concepts of Community law which must be defined in accordance with objective characteristics by reference to the scheme and purpose of that directive”.3

3 Det vises til dommen i Jaeger, som omtalt over, avsnitt 58.

28 Den ankende part anfører at relevant rettspraksis viser at de tre vilkår i direktivet artikkel 2 nr. 1 verken er alternative eller fullstendig kumulative. Dermed er det ikke nødvendig at alle kriterier er oppfylt for at et tidsrom skal kunne klassifiseres som arbeidstid.4 Videre er begrepene bredt definert, og i de fleste tilfelle vil det være tilstrekkelig at to av kravene er oppfylt for at tidsrommet skal regnes som arbeidstid.5

4 Det vises til dommen i Simap, som omtalt over, avsnitt 48, som ifølge den ankende part bekreftet den oppfatning generaladvokat Saggio ga uttrykk for i sin uttalelse i samme sak, EU:C:1999:621, avsnitt 36.

5 Det vises til generaladvokat Ruiz-Jarabo Colomers uttalelse i Jaeger, C-151/02, EU:C:2003:209, avsnitt 28 til 30.

29 Når det gjelder det første kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, gjør den ankende part gjeldende at i saker som gjelder arbeidstakere som har beredskapsvakt i en nødetat, har Den europeiske unions domstol (“EU-domstolen”) gjentatte ganger lagt til grunn at den tid arbeidstakerne tilbringer i beredskap på sitt arbeidssted, i arbeidsgivers lokaler, utgjør arbeidstid.6

6 Det vises til dommen i Jaeger, som omtalt over, avsnitt 65.

30 Videre har EU-domstolen lagt til grunn at for arbeidstakere som ikke har et fast eller sedvanlig arbeidssted, utgjør reisen mellom hjemmet og deres første og siste kunde for dagen arbeidstid.7 Slik den ankende part ser det, er det klart at ikke bare bestemmelsesstedet anvist av arbeidsgiver,Page
919
men hele tidsrammen for den aktuelle reise er arbeidstakerens arbeidssted etter arbeidstidsdirektivet.

7 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 46.

31 Når det gjelder det annet kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, gjør den ankende part gjeldende at en arbeidstaker står til sin arbeidsgivers disposisjon når han er forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser, herunder når han pålegges av arbeidsgiver å reise til et bestemt sted.8 Underveis på slike reiser handler arbeidstaker etter instruks fra arbeidsgiver, som kan endre rekkefølgen på kundene eller avlyse eller legge til et oppdrag.

8 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 35, 36 og 48.

32 Når det gjelder det tredje kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, anfører den ankende part at en arbeidstaker som foretar reiser i forbindelse med sitt arbeid, arbeider, siden han er forpliktet til å følge arbeidsgivers pålegg om å foreta reisen.9 EU-domstolen har dessuten gjentatte ganger lagt til grunn at selv om arbeidstakerne ikke utfører arbeidsoppgaver, utgjør den tid arbeidstakere tilbringer i beredskap på sitt arbeidssted, i arbeidsgivers lokaler, arbeidstid.

9 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 43.

33 I den foreliggende sak gjør den ankende part gjeldende at han er forpliktet til å etterkomme arbeidsgivers pålegg, uten hensyn til oppdragssted og hvor mye tid han må tilbringe borte fra hjemmet på grunn av tjenesten. Han gjør gjeldende at EU-domstolen i Tyco la til grunn at arbeidstakere i slike situasjoner utfører sine arbeidsplikter i hele den tid reisene som ble foretatt varte, siden reisene var en nødvendig del av ytelsen av tekniske tjenester hos kundene.

34 NårPage
920
det gjelder det annet spørsmål, anfører den ankende part at arbeidstidsdirektivet ikke krever en intensivitetsvurdering.

35 Den ankende part gjør gjeldende at det etter direktivet og relevant rettspraksis er klart at arbeidstakeren må være i stand til å bruke sin hviletid fritt og uhindret for å kunne beskjeftige seg med egne interesser. Om dette ikke er mulig, må tiden klassifiseres som arbeidstid.

36 I Jaeger la EU-domstolen til grunn at tiden leger i primærhelsetjenesten er i beredskap, utgjør arbeidstid, uten hensyn til det arbeid de berørte personer faktisk utfører.10 På samme måte har EU-domstolen ifølge den ankende part lagt til grunn at definisjonen av arbeidstid ikke inneholder noen henvisning til intensiviteten i arbeidet arbeidstakeren utfører.11

10 Det vises til dommen i Jaeger, som omtalt over, avsnitt 68 og 69.

11 Det vises til dommene i Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 43, og Tyco, som omtalt over. Det vises også til kjennelsene i Vorel, som omtalt over, avsnitt 25, og Grigore, som omtalt over.

37 Videre har EU-domstolen lagt til grunn at arbeidstakeren under kompenserende hvile ikke må være underlagt noen forpliktelse overfor arbeidsgiveren som kan forhindre ham fra fritt og uten avbrudd å beskjeftige seg med egne interesser for å motvirke den innvirkning arbeidet har på hans helse eller sikkerhet.12

12 Det vises til dommen i Jaeger, som omtalt over, avsnitt 95.

38 Når det gjelder det tredje spørsmål, gjør den ankende part gjeldende at hyppighet ikke har noen betydning for vurderingen av om de aktuelle tidsrom utgjør arbeidstid. Den ankende part er av den oppfatning at det avgjørende i Tyco-saken ikke var at reisen fant sted hver dag, men at reisen var en nødvendig og integrert del av arbeidet. Det samme er tilfelle i den foreliggende sak siden den ankende part måtte reise til anvist sted for å utføre oppdraget han var beordret til av arbeidsgiver.

39 DenPage
921
ankende part understreker at formålet med arbeidstidsregulering er å verne arbeidstakerne. Den ankende part anfører at hvis man tillater vurderingen å påvirkes av hvor ofte reisetid er beordret av arbeidsgiver, ville han stå tilbake uten kompenserende hviletid etter å ha stått til arbeidsgivers disposisjon i mange timer, og med mindre enn elleve timers hvile. En slik fortolkning ville ikke være i samsvar med arbeidstidsdirektivet og relevant rettspraksis fra EU-domstolen.13

13 Det vises til dommen i Jaeger, som omtalt over, avsnitt 95.

40 Den ankende part anmoder EFTA-domstolen om å besvare det forelagte spørsmål på følgende måte:

1. Tiden som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, når reisen skjer utenfor alminnelig arbeidstid, er å anse som arbeidstid etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF.

2. Det er ikke rom for en intensivitetsvurdering eller for noe annet rettslig vurderingstema ved vurderingen av om tid medgått til en reise pålagt av arbeidsgiver, utgjør arbeidstid.

3. Hvor ofte arbeidsgiver fastsetter et annet oppmøtested enn det som er arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, har ingen betydning for vurderingene under spørsmål I og II.

AnkemotpartenPage
922

41 Ifølge ankemotparten følger det av gjeldende tariffavtaler at tid medgått til reise – enten det etter arbeidstidsdirektivet og den norske arbeidsmiljølov er arbeidstid eller ikke – skal kompenseres som “reisetid”. Slike tidsrom kompenseres med avspasering, eventuelt dersom dette ikke er mulig, med en gitt betaling i penger.

42 Ankemotparten bemerker at Borgarting lagmannsrett har vurdert betydningen av dommen i Tyco og kommet til at den har begrenset overføringsverdi da den bare gjelder en spesiell gruppe arbeidstakere som ikke har et fast eller sedvanlig arbeidssted, men som pålegges å møte opp på et nytt sted hver dag.

43 Etter ankemotpartens syn var den ankende part ikke i operativ tjeneste i de omtvistede tidsrom. Dessuten var han ikke i en situasjon hvor han måtte være beredt til straks å utføre ordinære politioppgaver etter arbeidsavtalen.

44 Innledningsvis bemerker ankemotparten til det første spørsmål at det ikke er helt korrekt å si at de aktuelle reiser var pålagt av arbeidsgiver. Arbeidsgiver i den foreliggende sak ga ikke pålegg om reisene som sådan, bare om et bestemt oppmøtested der arbeidet skulle utføres.

45 Ankemotparten legger til grunn at kriteriene fastsatt i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 ikke oppfylles bare ved at en arbeidstaker tilbringer tid på å reise utenfor ordinær arbeidstid. Et kjøretøy kan under normale omstendigheter heller ikke anses som arbeidstakerens arbeidssted.

46 MenPage
923
i den utstrekning aktivt arbeid, ut over meget korte og rent reiserelaterte oppgaver som må anses som en del av reisen, utføres underveis, må tid medgått til dette anses som arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet. Dette medfører likevel ikke at all tid medgått til reise dermed blir arbeidstid etter direktivet, bare den tid som medgår til aktivt arbeid.14

14 Det vises til dommen i Simap, som omtalt over, avsnitt 50.

47 Ankemotparten gjør gjeldende at det er tre grunner til at dommen i Tyco ikke kan tas til inntekt for at tid medgått til reise utenfor ordinær arbeidstid til/fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, i seg selv utgjør arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet.

48 For det første må dommen anses som langt på vei begrenset til en spesiell type arbeidstakere som kjennetegnes av at de ikke har noe fast eller sedvanlig oppmøtested. Ankemotparten legger til grunn at for arbeidstakere som har et fast eller sedvanlig oppmøtested, innebærer ikke dét at de iblant bruker bil i forbindelse med arbeidet at reise tilsvarende er en iboende del av deres arbeidsoppgaver. Dessuten er det ikke naturlig å anse en arbeidstaker som reiser, som å “utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter”.

49 For det andre legger dommen betydelig vekt på den situasjon som tidligere gjaldt for de berørte arbeidstakere. I den foreliggende sak finnes det ingen slik tidligere situasjon. De endringer som har blitt gjort i forhold til den ankende part, er ikke resultatet av ensidige beslutninger fra arbeidsgiver, men av avtaler inngått innenfor rammen av kollektive forhandlinger.

50 ForPage
924
det tredje har EU-domstolen understreket at vilkåret om at en arbeidstaker må “stå til arbeidsgivers disposisjon”, også må være oppfylt. I dommen fremheves det at de berørte arbeidstakere underveis kunne bli pålagt å utføre nye installasjonsoppdrag, og at deres frihet for øvrig var underlagt vesentlige begrensninger.15

15 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 35, 36 og 39.

51 Ankemotparten gjør videre gjeldende at tolkningen den ankende part har lagt til grunn, vil føre til uhensiktsmessige resultater i praksis.

52 Når det gjelder det andre spørsmål, gjentar ankemotparten at tid medgått til reiser av denne type, ikke kan utgjøre arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet med mindre det utføres aktivt arbeid, og i så fall er det bare tid medgått til aktivt arbeid som utgjør arbeidstid. Ankemotparten ser imidlertid ikke bort fra at det kan finnes omstendigheter der tidsrom hvor det ikke utføres noe aktivt arbeid, også må anses som arbeidstid.16 Det avgjørende her må være om arbeidstakeren er rettslig forpliktet til straks å utføre sine oppgaver, og om han er forpliktet til å være fysisk til stede på et sted anvist av arbeidsgiver.17

16 Det vises til dommene i Jaeger, som omtalt over, Pfeiffer m.fl., C-397/01 til C403/01, EU:C:2004:584, avsnitt 93, og Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 50.

17 Det vises til dommene i Simap, som omtalt over, avsnitt 48 til 50, Jaeger, som omtalt over, avsnitt 63 til 65, Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 48, og Tyco, som omtalt over, avsnitt 35 og 36. Det vises også til kjennelsen i Vorel, som omtalt over, avsnitt 28.

53 Ankemotparten anfører at for at tid skal regnes som arbeidstid, må arbeidstakeren også ha plikt til å være beredt til å utføre ordinære oppgaver etter arbeidsavtalen i større grad enn på fritiden. En del yrkesgrupper – inklusive polititjenestemenn – vil naturlig ha en viss pliktPage
925
til å handle også på fritiden, uten at dette innebærer at de alltid er på arbeid.

54 Dessuten må det tas hensyn til i hvilken grad forpliktelsene og begrensningene på arbeidstakerens frihet til å disponere sin egen tid og beskjeftige seg med egne interesser, betyr at det er naturlig å anse denne tid som arbeidstid. Det sentrale ved en slik vurdering må være arbeidstakerens mulighet til å slappe av og hente seg inn etter arbeid.18 Ankemotparten gjør gjeldende at de omtvistede tidsrom i den foreliggende sak ikke utgjør arbeidstid siden det var opp til den ankende part å bestemme avreisetidspunkt, transportmiddel, reiserute, eventuelle pauser og andre gjøremål. Ankemotparten gjør i tillegg gjeldende at i slike tilfelle vil intensiteten i arbeidet som utføres, være uten betydning.

18 Det vises til dommene i Simap, som omtalt over, avsnitt 50, Jaeger, som omtalt over, avsnitt 65, og Tyco, som omtalt over, avsnitt 37.

55 Når det gjelder det tredje spørsmål, fastholder ankemotparten at vurderingen i prinsippet ikke påvirkes av hvor ofte det fastsettes et annet oppmøtested enn det faste eller sedvanlige. Arbeidstakere som ofte opplever dette kan imidlertid ha et noe større behov for vern i denne sammenheng. Ankemotparten utelukker derfor ikke at det er mulig at hyppigheten kan ha betydning ved vurdering av om vilkårene i arbeidstidsdirektivet er oppfylt. Dette ville imidlertid bare være relevant i tilfelle et annet oppmøtested fastsettes oftere enn i den foreliggende sak.

56 AnkemotpartenPage
926
anmoder EFTA-domstolen om å besvare de forelagte spørsmål på følgende måte:

Spørsmål I

Det at arbeidstakeren tilbringer tid på en reise som beskrevet i spørsmålet, er ikke i seg selv tilstrekkelig til at den medgåtte tid må anses som arbeidstid etter direktiv 2003/88/EF artikkel 2. Men i den utstrekning aktivt arbeid utføres underveis, ut over meget korte og rent reiserelaterte oppgaver som må anses som en del av reisen, må tid medgått til dette anses som arbeidstid etter direktivet. Likevel vil ikke all tid brukt på reisen være arbeidstid etter direktivet – bare den tid som er brukt på aktivt arbeid.

Spørsmål II

Tid som ikke innebærer aktivt arbeid, kan under særlige omstendigheter anses som arbeidstid hvis arbeidstakeren er rettslig forpliktet til å være beredt til å utføre normale oppgaver etter arbeidsavtalen, og hvis han er forpliktet til å være fysisk til stede på et sted anvist av arbeidsgiver.

For at reisetid skal anses som arbeidstid, må den rettslige forpliktelse til å være beredt til å utføre normale oppgaver etter arbeidsavtalen gå lengre enn det som gjelder i arbeidstakers fritid. Dessuten må forpliktelsene og begrensningene på hans frihet til å disponere egen tid og beskjeftige seg med egne interesser, være så omfattende at det er naturlig å anse denne tid som arbeidstid.

Hvis det foreligger en forpliktelse til å være arbeidsberedt og slike begrensninger på arbeidstakers frihet som beskrives over, skal det ikke i tillegg utføres en intensivitetsvurdering av den mengde arbeid som utføres på reise.

SpørsmålPage
927
III

Det kan ikke være riktig å anse tid som medgår til denne type reise som arbeidstid etter direktivet, hvis det bare er unntaksvis at arbeidsgiveren anviser et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested. Så lenge arbeidstakeren har et fast eller sedvanlig oppmøtested, er det derfor irrelevant for svaret på spørsmål I og II om det bare sjelden anvises et særskilt oppmøtested, som i den foreliggende sak, eller om dette skjer oftere. Når det gjelder spørsmål II, kan det imidlertid ikke som et prinsipp utelukkes at det ved vurderingen av om vilkårene i direktivet er oppfylt, i tvilstilfeller kan legges vekt på hvor ofte dette skjer.

Polens regjering

57 Den polske regjering gjør gjeldende at bare en selvstendig fortolkning av begrepene arbeidstid og hviletid vil kunne sikre direktivet full virkning og ensartet anvendelse i alle EØS-stater.19

19 Det vises til dommene i Tyco, som omtalt over, avsnitt 27, og Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 44 og 45, og kjennelsene i Vorel, som omtalt over, avsnitt 26, og Grigore, som omtalt over, avsnitt 44.

58 Når det gjelder det første kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, anfører den polske regjering at den foreliggende sak skiller seg fra Tyco ved at sistnevnte gjaldt spesielle typer arbeidstakere som ikke hadde noe fast eller sedvanlig oppmøtested, men daglig ble beordret til et nytt oppmøtested.20

20 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 36.

59 I den foreliggende sak bør imidlertid reise til oppdragssted behandles som vanlig reise til og fra hjemmet til det faste eller sedvanlige oppmøtested som den ankende part foretar hver gang han går på arbeid, og som ikke regnes som arbeidstid.

60 NårPage
928
det gjelder det annet kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, er den avgjørende faktor at arbeidstakeren er forpliktet til å være fysisk til stede på det sted arbeidsgiveren har bestemt, og være tilgjengelig for arbeidsgiveren for ved behov straks å kunne yte relevante tjenester.21 Følgelig må arbeidstakeren være rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver i denne sammenheng.

21 Det vises til dommene i Tyco, som omtalt over, avsnitt 35, og Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 48, og kjennelsene i Vorel, som omtalt over, avsnitt 28, og Grigore, som omtalt over, avsnitt 63.

61 Motsatt fastsetter EU-domstolens rettspraksis at tid som arbeidstakere selv kan organisere uten større begrensninger til å beskjeftige seg med egne interesser, ikke utgjør arbeidstid etter arbeidstidsdirektivet.22

22 Det vises til dommene i Tyco, som omtalt over, avsnitt 36 og 37, Jaeger, som omtalt over, avsnitt 63, og Simap, som omtalt over, avsnitt 48 til 50.

62 Den polske regjering anfører at den ankende part i den foreliggende sak faktisk ikke sto til arbeidsgivers disposisjon hele tiden, og at det ikke var mulig for ham å utføre polititjenestemenns standardoppgaver. Videre var det opp til den ankende part å bestemme avreisetidspunkt, transportmiddel, reiserute, eventuelle pauser og andre gjøremål.

63 Når det gjelder det tredje kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, anfører den polske regjering at reisen til oppmøtestedet ikke generelt kan anses som arbeidstid. For en slik klassifisering må reisen betraktes som en integrert del av utførelsen av arbeidstakerens arbeidsoppgaver, som må skilles fra situasjonen til en arbeidstaker med et fast eller sedvanlig oppmøtested.23

23 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 36.

64 DenPage
929
polske regjering anmoder EFTA-domstolen om å besvare de forelagte spørsmål på følgende måte:

Tiden som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og/eller fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, når reisen skjer utenfor alminnelig arbeidstid, skal ikke anses som arbeidstid etter artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF.

ESA

65 Innledningsvis bemerker ESA at den underliggende tvist i saken gjelder nivået på det vederlag den ankende part har krav på for de omtvistede reiser. ESA gjør gjeldende at dette spørsmål faller utenfor arbeidstidsdirektivets virkeområde. Definisjonen av “arbeidstid” i direktivet berører ikke den ankende parts rett til vederlag for den aktuelle reisetid, i alle fall ikke direkte. Begrepet “arbeidstid” definerer snarere den ramme arbeidsgivere kan organisere arbeidstakernes arbeidstid og hviletid innenfor.

66 ESA anfører at selv om definisjonen av “arbeidstid” i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 viser til nasjonal lovgivning eller praksis, betyr ikke det at EØS-statene ensidig kan fastsette begrepets rekkevidde.24 Videre har EU-domstolen understreket at bare en selvstendig fortolkning av begrepene “arbeidstid” og “hviletid” kan sikre arbeidstidsdirektivet full virkning.25

24 Det vises til Matja Kumba T. M’Bye m.fl., som omtalt over, avsnitt 38, og for sammenligning, dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 38.

25 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 27.

67 ESAPage
930
gjør gjeldende at kriteriene fastsatt i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 for å bestemme hva som utgjør “arbeidstid”, er kumulative26. ESA bemerker imidlertid at EU-domstolen har hatt en fleksibel tilnærming og etablert et heller vidt begrep når det gjelder “arbeidstid”.27

26 Det vises til generaladvokat Bots uttalelse i Tyco, C-266/14, EU:C:2015:391, avsnitt 31, og til dommene i Tyco, som omtalt over, avsnitt 29, og Jaeger, som omtalt over, avsnitt 49.

27 Det vises til dommen i Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 46 til 48.

68 Når det gjelder det tredje kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, anfører ESA at EU-domstolens resonnement i Tyco28 også får anvendelse på de omtvistede reiser i den foreliggende sak. Slik ESA ser det, var reisene nødvendige for at den ankende part skulle kunne utføre oppdrag han var gitt av arbeidsgiver. De kan ikke skilles fra reisene som ble vurdert i Tyco med henvisning til at den ankende part, i motsetning til arbeidstakerne i Tyco, hadde et sedvanlig oppmøtested. ESA anfører at det avgjørende er om reisene var nødvendige for at arbeidstakerne skulle kunne utføre sine arbeidsoppgaver.29

28 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 32.

29 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 32 til 34.

69 Når det gjelder det annet kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, gjør ESA gjeldende at for at en arbeidstaker skal kunne anses å stå til disposisjon for sin arbeidsgiver, må han være i en situasjon der han er rettslig forpliktet til å følge sin arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren.30 Motsvarende, dersom arbeidstakerne kan organisere sin tid uten større begrensninger til å beskjeftige seg med egne interesser, er dette en faktor som kan vise at denne tid ikke utgjør arbeidstid.31

30 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 36.

31 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 37. Det vises også til Matja Kumba T. M’Bye m.fl., som omtalt over, avsnitt 41, og til dommen i Jaeger, som omtalt over, avsnitt 94.

70 ViderePage
931
kan hvileperioder anses som effektive når arbeidstakerne kan forlate arbeidsmiljøet i hvileperiodene og fritt og uavbrutt beskjeftige seg med egne interesser.32

32 Det vises til Matja Kumba T. M’Bye m.fl., som omtalt over, avsnitt 41. Se også dommen i Jaeger, som omtalt over, avsnitt 95.

71 ESA er av den oppfatning at en person som den ankende part står til sin arbeidsgivers disposisjon underveis på slike reiser som dem den foreliggende sak gjelder. Den ankende parts arbeidsgiver bestemte hvor han skulle reise for å utføre sine oppdrag, og tidspunktet han måtte ankomme på. Selv om den ankende part hadde en viss grad av frihet underveis, handlet han fortsatt etter arbeidsgivers instruks på reisene, og oppdragene kunne bli avlyst av arbeidsgiveren. Under den nødvendige reisetid kunne den ankende part ikke bruke sin tid fritt til å beskjeftige seg med egne interesser, og han kunne ikke tilbringe tid med familie eller venner.33

33 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 38 og 39.

72 ESA anfører at EU-domstolens rettspraksis når det gjelder arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, gjenspeiler at bestemmelsen ikke nevner noen intensivitetsvurdering og heller ikke fastsetter noen tidskategori mellom arbeidstid og hviletid.34 Følgelig har verken EFTA-domstolen eller EU-domstolen foretatt noen vurdering av arbeidsintensivitet i sin rettspraksis.35

34 Det vises til dommen i Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 43 og 47. Det vises også til kjennelsen i Vorel, som omtalt over, avsnitt 25.

35 Det vises til Matja Kumba T. M’Bye m.fl., som omtalt over, avsnitt 44, og dommene i Tyco, som omtalt over, og Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 48 og rettspraksis som det vises til der.

73 Reisetid kan heller ikke klassifiseres som “hviletid” med henvisning til at reising ikke er like byrdefullt som vanlig arbeid, da dette avhenger av omstendighetene i det enkelte tilfelle. ESA er av den oppfatning at det ville undergrave hvileperiodenes vesentlige funksjonPage
932
hvis de skulle anses å inkludere reisetid for reiser som utføres etter arbeidsgivers instruks. De omtvistede reiser fant sted fordi den ankende part var instruert til å bruke den nødvendige tid for å reise til et annet sted enn sitt sedvanlige oppmøtested, ikke fordi han fritt hadde tatt valget om å bruke hviletiden sin på å reise.

74 ESA gjør imidlertid gjeldende at det i prinsippet bare er den nødvendige reisetid og ikke den faktiske reisetid som kan utgjøre arbeidstid. Om en arbeidstaker stopper på veien for å utføre personlige gjøremål, utgjør ikke denne tid arbeidstid.

75 Når det gjelder det første kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, gjør ESA gjeldende at hvis reiser er nødvendige for at en arbeidstaker skal kunne utføre sine arbeidsoppgaver, er reising en del av arbeidstakerens arbeidsoppgaver og plikter, uten hensyn til om han har et sedvanlig oppmøtested. For en arbeidstaker som har et sedvanlig oppmøtested, har reiser etter instruks fra arbeidsgiveren dessuten et sterkere element av arbeid enn for en arbeidstaker uten noe fast eller sedvanlig oppmøtested, siden den førstnevnte arbeidstaker forventer å gå på arbeid på det sedvanlige oppmøtested.

76 På bakgrunn av denne analyse er ESA av den oppfatning at de tre kriterier i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 er oppfylt, og at de omtvistede reiser utgjør arbeidstid etter denne bestemmelse. Imidlertid foreslår ESA at reisetiden bør beregnes på grunnlag av den tid som er nødvendig for å reise fra det sedvanlige oppmøtested til det angitte oppmøtested, siden reisetiden mellom hjemmet og det sedvanlige oppmøtested ikke utgjør arbeidstid.

77 ESA foreslår at spørsmål I besvares bekreftende. Etter ESAs oppfatning følger det av dette at spørsmål II ikke trenger besvares. På denne bakgrunn anmoder ESA EFTA-domstolen om å besvare spørsmål I og III på følgende måte:

TidPage
933
som medgår utenfor normal arbeidstid til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, utgjør arbeidstid etter artikkel 2 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/88/EF av 4. november 2013 om visse aspekt ved organisering av arbeidstida, uten hensyn til hvor ofte slike reiser finner sted. Arbeidstiden blir den minstetid det ville tatt å reise fra det faste eller sedvanlige oppmøtested til det angitte oppmøtested, men uten å overskride den tid arbeidstakeren faktisk bruker på å reise.

Kommisjonen

78 Innledningsvis bemerker Kommisjonen at den anmodende domstol ber EFTA-domstolen om veiledning med hensyn til den korrekte tolkning av definisjonene i arbeidstidsdirektivet, men ikke med henblikk på anvendelse eller tolkning av den materielle rett til helse og sikkerhet som er nedfelt der. Kommisjonen er av den oppfatning at den anmodende domstol overhodet ikke antyder at det er tvist om den ankende parts rett til hviletid eller om beregningen av lengste tillatte arbeidstid. Følgelig er det ikke klart om det er et EØS-rettslig problem som sådan som skal løses i denne sammenheng.

79 Selv om EFTA-domstolen har lagt til grunn at bestemmelser eller begreper hentet fra EØS-retten bør tolkes ensartet, uten hensyn til de omstendigheter de får anvendelse på36, er Kommisjonen i tvil om anmodningen om rådgivende uttalelse kan behandles i lys av EU-domstolens seneste rettspraksis.37

36 Det vises blant annet til sak E-25/13 Gunnar Engilbertsson, Sml. 2014 s. 524, avsnitt 54.

37 Det vises til dommen i Pérez Retamero, C-97/16, EU:C:2017:158. Det vises også til kjennelsen i Grigore, som omtalt over, avsnitt 4 i slutningen, og dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 48 og 49.

80 NårPage
934
det gjelder det første spørsmål, anfører Kommisjonen at ut fra arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 må en arbeidstaker, for å kunne anses å stå til arbeidsgivers disposisjon, være fysisk til stede der hvor arbeidsgiveren har bestemt, og være tilgjengelig for arbeidsgiveren for straks å kunne yte relevante tjenester ved behov.38

38 Det vises blant annet til dommen i Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 48, og kjennelsen i Vorel, som omtalt over, avsnitt 28.

81 Ifølge EU-domstolens rettspraksis er det vesentlige i denne sammenheng dessuten at arbeidstakeren “must be placed in a situation in which he is legally obliged to obey the instructions of his employer and carry out his activity for that employer”.39 Motsatt uttales det at “the possibility for workers to manage their time without major constraints and to pursue their own interest is a factor capable of demonstrating that the period of time in question does not constitute working time”.40

39 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 36.

40 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 37.

82 I Tyco-saken gikk EU-domstolen med på at arbeidstakere hadde en viss frihet den tid de brukte på å reise fra hjemmet til kunder, forutsatt at de ankom til avtalt tidspunkt. Det ble imidlertid også understreket at arbeidstakerne underveis på disse reiser handlet “on the instructions of the employer”, som vil kunne gjøre endringer. Uansett var arbeidstakerne i løpet av den nødvendige reisetid “not able to use their time freely and pursue their own interests”, med det resultat at de sto til arbeidsgiverens disposisjon.

83 Etter Kommisjonens oppfatning kan et resonnement tilsvarende det i Tyco anvendes på situasjonen i den foreliggende sak. Kommisjonen fastholder at arbeidstakeren under slike omstendigheter er forpliktet til å følge arbeidsgiverens instrukser og ikke kan unngå byrden med slik reisetid ved sitt valg av bosted. Videre er reisetiden ikke bare en delPage
935
av et standard oppmøte på et fast arbeidssted, og selve reisingen er en del av den spesifikke arbeidsoppgave som pålegges gjennom arbeidsgivers instruks. Det faktum at en slik instruks og den nødvendige reise bare forekommer sporadisk, kan ikke rokke ved denne konklusjon.

84 Kommisjonen er uenig i ankemotpartens argument om at en polititjenestemann som den ankende part har få begrensninger når han reiser ut på spesialoppdrag. Kommisjonen er av den oppfatning at det finnes et tidsrom som er nødvendig reisetid, og som inngår i oppdraget som arbeidstakeren har fått instruks fra arbeidsgiveren om å utføre. I dette tidsrom kan arbeidstakeren ikke fritt og uten avbrudd beskjeftige seg med egne interesser siden han er forpliktet til å reise til det anviste oppmøtested.

85 Når det gjelder det tredje kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, gjør Kommisjonen gjeldende at den tid en polititjenestemann bruker for å reise til et bestemt sted (et annet sted enn sitt sedvanlige arbeidssted) for et bestemt oppdrag han er beordret til av sin arbeidsgiver, er et “necessary means” for at han skal kunne utføre oppdraget.41 Det at han ikke utfører faktiske politioppgaver i snever forstand på reisen, svekker ikke konklusjonen om at reisen er en del av hans arbeidsoppgaver generelt.42

41 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 32.

42 Det vises til dommene i Tyco, som omtalt over, avsnitt 31, og Dellas m.fl., som omtalt over, avsnitt 47.

86 Når det gjelder det første kriterium i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1, bemerker Kommisjonen at EU-domstolen i Tyco la til grunn at hvis en arbeidstaker “utfører sine plikter” underveis på reisen til eller fra en kunde, må arbeidstakeren også anses å “arbeide” underveis på reisen. Av særlig relevans ifølge Kommisjonen er EU-domstolens konklusjon om at når reising er en integrert del av det å være arbeidstaker, kan ikke arbeidsstedet bare reduseres til det fysiske stedPage
936
der de arbeider hos kunden.43 Kommisjonen anfører at på samme måte utgjør reising en integrert del av arbeidet til en polititjenestemann som utkalles for å utføre et oppdrag på et annet sted enn sitt sedvanlige arbeidssted. Det faktum at dette bare forekommer sporadisk, kan ikke rokke ved denne konklusjon.

43 Det vises til dommen i Tyco, som omtalt over, avsnitt 43.

87 Kommisjonen konkluderer på denne bakgrunn med at alle tre kriterier i arbeidstidsdirektivet artikkel 2 nr. 1 er oppfylt, og at reisetid som den hovedsaken gjelder, utgjør arbeidstid etter nevnte artikkel.

88 I betraktning av dens svar på det første spørsmål anser Kommisjonen at det ikke er nødvendig å besvare de andre spørsmål.

89 Kommisjonen anmoder EFTA-domstolen om å besvare de forelagte spørsmål på følgende måte:

Direktiv 2003/88/EF artikkel 2, under omstendigheter som dem saken for den nasjonale domstol gjelder, må tolkes slik at tiden som medgår til en reise pålagt av arbeidsgiver, til og/eller fra et annet oppmøtested enn arbeidstakerens faste eller sedvanlige oppmøtested, og som finner sted utenfor alminnelig arbeidstid, utgjør arbeidstid etter direktivet.

Carl Baudenbacher
Saksforberedende dommer